Det skjedde noe denne uken her, som jeg ikke vil gå nærmere inn på. Men selvforskyldt var det og veldig dumt. Har ødelagt vennskap og familieforhold pga det. Ikke lett å være meg om dagen, men skal ikke klage heller, for i en alder av 29 burde jeg har kontroll over livet mitt...
Men har man noengang kontroll? Har en 80 åring kontroll? Bare fordi han/hun er gammel? Skjer dette med at man lever et stabilt liv på magisk vis når man fyller 25? Tror alle sliter i perioder jeg. Om man er 64 år 33 år 99år... Livet er ikke bare bare...
En kan ikke si at "når er jeg 29 år.. Nå skal jeg ha styring på livet mitt" Da blir man skuffet iallefall...
Det fins forskjellige grader av styring på livet også... Mennesker er forskjellige.. Heldigvis. Tenk om vi alle var a4 mennesker... Tenk om ingen tok sjanser i livet? Tenk om ingen utforsket verden? Tenk om folk ikke var impulsive?
Jeg har såret meg selv... Jeg har såret andre (ikke minst)...
Jeg jobber for harde livet med meg selv. Om jeg ikke hadde jobbet, hadde jeg ligget i nærheten av en kantsten i det Københavnske Vesterbro nå. Jeg har lært at livet er tøft. Men livet kan være lykkelig for det. Om man selv gjør en innsats.
Men jeg kan ikke ta alt på en gang. Jeg må prioritere. Jeg har astma/brokitis - lungene mine var svært dårlige. Ergo måtte jeg som en av første prioriteter slutte å røyke. Ellers var det jo uten poeng at jeg reparerte sinnet, 100 % om jeg døde i en alder av 60 av kols uansett? Jeg må fokusere på vekten, for jeg er på nippet til å få diabetes type 2 pga fedme.
Jeg er gått fra å være en ytterst selvsentrert og egosentrisk person, til å faktisk lytte.. Lytte til folk. Tolke folk.. Interessere meg for folk. Se litt ut over min egen nesetipp.. Om folk hadde kjent meg før, hadde de sett den enorme utviklingen som allerede ER gjort. Ikke det sagt at jeg skal stoppe å utvikle meg.. Tvertimot. Jeg skal fortsette resten av livet.. Å utvikle seg er en god venn av livet... utviklingen følger deg uansett hvor du går.
Men nå er et godt tidspunkt i mitt liv, hvor jeg stopper opp og snuser til realiteten her. Jeg må gjøre noen avkall i livet mitt.. IGJEN! Noe materialistisk, jeg ikke kan leve med lenger. Noe min kultur har påduttet meg i alle mine unge og voksen år. Jeg må ta et valg! Nok er nok.. Før dette ødelegger for mye... Ødelegger for meg selv og andre.
Man kan gå til psykolog 3000 ganger i livet sitt og ikke få noe ut av det. Det er inni seg selv man finner nøkkelen.. Ikke hos andre.. Ikke den nøkkelen jeg søker iallefall.. Jeg har lett etter feil nøkkel.
Hvem sier at om et menneske har lest så og så mye om psykiatri og psykologi, gjør det han til ekspert? De hjelper ikke mye disse bøkene om ikke den som har lest bøkene selv har opplevd livet.
Jeg er selv tilknyttet noe psykiatri, og jeg har erfart det at den beste behandleren som jobber der, er den som ikke er utdannet i det hele tatt, men har mest livserfaring.
Har jeg lyst til å være et a4 menneske? nei absolutt ikke! Jeg vil bare være lykkelig!
Har dere hørt om straight edge livsfilosofien? Jeg vil ikke kalde meg det.. Jeg vil ikke settes i bås med dem, men jeg vil leve uavhengig i samme livsfilosofi.. Få det beste ut av livet. Suge til meg det positive... Suge til meg kjærlighet... Det er det viktige! Fokusere på dem som elsker meg uansett hva.. Og dem jeg elsker uansett hva...
Nå må jeg bare komme opp på "hesten" igjen.. reise meg opp.. børste støvet av hendene..
Opp......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar